mandag 10. november 2014

Gull til fattige arbeider

HJELP DE STREIKENDE FYRSTIKKPAKKERSKE!
I 1889  gikk over 300 lutfattige fyrstikkjenter i Norges første streiketog for bedre lønn og arbeidsforhold. I august 2013 gikk 80 000 gruvearbeidere i Sør-Afrika ut i streik for det samme.


Det ble slått på stortromma, og The National Union of Mineworkers (NUM) krevde lønnsøkning på hele 60 %. NUM representerer nesten 65 % av Sør-Afrikas 120 000 gullgravere, og foreningen avviste arbeidsselgers tilbud på 6,5 % lønnsøkning. Et rimelig eller urimelig krav? Lønnsøkning på 6,5 % ser man ikke ofte blant arbeidere og statsansatte i Norge. Perspektivet faller på plass når vi vet at en økning på 6,5 % tilsvarer 180 kroner når utgangspunktet er månedslønn på rundt 3 000 kroner.

Den hvite manns økonomi
Det ble mye munnhuggeri fram og tilbake, og talsmann for NUM, Lesiba Seshoka, sa blant annet at unionen var klar over at langvarig streik ville skade landets økonomi og at Sør-Afrika ville gå glipp av 200 millioner kroner om dagen. Han sa også at landets økonomi hovedsakelig er ”den hvite manns økonomi” og at fattige og svarte gruvearbeidere har få fordeler av systemet.
   Arbeidsforholdene i Norge har forbedret seg enormt siden den gangen, men samfunnsstrukturen er uforandret. Kapitalistene kontrollerer råvarer, produksjonsmidler og kapital. Vanlige lønnsslaver får sin månedslønn og er prisgitt de som bestemmer.
   Tilspissede situasjoner er velkjent over hele verden hvor rike kapitaleiere står mot fattige lønnslaver. Gruvearbeiderne vil ha mer av fortjenesten, men eierne av AngloGold Ashanti hevder at de selv ikke vil få fortjeneste hvis høye lønnskrav innfris. Da må gruvene stenges og alle ansatte jages på porten. For får ikke aksjeeierne fortjeneste, råder den mening at heller ingen andre skal tjene penger. Dette er den samme argumentasjonen som Fyrstikkjentene måtte forholde seg til.

Gamle, gode Karl Marx
Karl Marx skrev om forholdet mellom arbeidere og kapitalister, blant annet at arbeidslønnen avgjøres av partenes strid og forhandlinger. Kapitalismen seirer i denne kampen, mente han. Kapitalisten kan klare seg lenger uten arbeideren enn arbeideren kan klare seg uten kapitalisten. Slik er det også i Sør-Afrika. Gruveeierne har millioner av dollar å flyte på, og disse pengene kan brukes i kampen mot fattige arbeidere. Dessuten disponerer gruveselskaper bevepnete vakter som skyter arbeidere når de får ordre om det. Gruvearbeiderne synker hvis inntekten stopper. De 3 000 kronene som de får i lønningsposen for å mate seg og sine, er fort brukt opp. Steng gruvene, og la arbeiderne sulte inntil de gir seg. Eller hold dem åpne med våpenmakt og la streikebrytere ta jobben inntil gruvearbeiderne gir seg.

Ond sirkel
Skal den onde sirkelen brytes, er det to mulige løsninger. Enten må gruvene nasjonaliseres eller bli arbeiderstyrte. Sistnevnte er neppe aktuelt, for da ville den sør-afrikanske regjering miste kontrollen over utvinningen av edle metaller. Og det er neppe en regjering i dagens verden som frivillig vil redusere sin innflytelse. Gjennom nasjonalisering vil Sør-Afrikas regjering få kontroll over produksjonen og beholde fortjenesten av gullsalget til nytte for hele landet.
   En annen løsning, til fordel for Sør-Afrikas befolkning, hadde vært videreforedling av råvarer i landet. Dette hadde skapt nye arbeidsplasser og på sikt løftet befolkningens kompetanse. Men multinasjonale selskaper motarbeider slike planer der de kan. Det ligger større fortjeneste i å skipe råvarer ut av landet og la dem bli foredlet der arbeidskraften er villig til å arbeide for et par kroner timen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar