11 000 – 12 000 mennesker dør hvert år i gruveulykker. De fleste dødsfall finner sted i Kina og Russland. Heldigvis er antall dødsulykker er på vei ned da sikkerheten er på vei opp.
Ifølge nettsidene til AngloGold Ashanti jobber de hardt for å heve sikkerheten og at det ikke har omkommet noen i gruvene deres hittil i 2014. Men fremdeles kan fortellingen til Emile Zola - Germinal - være aktuell for mange gruvearbeidere.
Den franske forfatteren, Emile Zola, gir oss i boken Germinal (1885) en levende beskrivelse av en gruvearbeiders liv nær byene Valenciennes og Anzin i Frankrike. Rundt 1850 fantes det over 20 selskaper i dette området med 130 000 arbeidere på lønningslistene. I boken følger vi hovedpersonen som heises ned i et svart helvete mer enn 1 000 meter under bakken. Følgende er utdrag fra boken:
- Vi må klatre, sa Maheu
Femten meter høyere kom de til den første tverrgangen, men de måtte fortsette da stollen til Maheu og kameratene hans lå i sjette tverrgang, eller i helvete som de sa …
Etienne stønnet under vekten av steinene som hamret på lemmene hans: oppskrapte hender og legger. Han led også av mangel på luft, slik at det føltes som om blodet sprengte seg ut gjennom huden …
Mennene må ligge over hverandre mens de hakker og skyver kullbitene nedover langs kroppen mens de puster inn det dødelige kullstøvet.
Maheu led mest. Temperaturen var trettifem grader og luften så stillestående at den sakte, men sikkert ble dødelig. For at han skulle se, måtte han feste lampen på en spiker nær hodet og denne igjen varmet opp blodet. Men det var fuktigheten som var verst. Fjellet over hodet hans var bare noen centimeter fra ansiktet og vanndråper falt rytmisk uten stans. Alltid på det samme stedet. Det var umulig for han å vri hodet eller bøye nakken. Etter femten minutter var han gjennomvåt og svettet så hardt at det dampet av klærne hans…
Mennene må ligge over hverandre mens de hakker og skyver kullbitene nedover langs kroppen mens de puster inn det dødelige kullstøvet.
Maheu led mest. Temperaturen var trettifem grader og luften så stillestående at den sakte, men sikkert ble dødelig. For at han skulle se, måtte han feste lampen på en spiker nær hodet og denne igjen varmet opp blodet. Men det var fuktigheten som var verst. Fjellet over hodet hans var bare noen centimeter fra ansiktet og vanndråper falt rytmisk uten stans. Alltid på det samme stedet. Det var umulig for han å vri hodet eller bøye nakken. Etter femten minutter var han gjennomvåt og svettet så hardt at det dampet av klærne hans…
3 400 meter under jordoverflaten
Gruvearbeiderne i Sør-Afrika har det ikke så jævlig som gruvearbeiderne som Zola skildrer der på 1000 meters dyp. Men en liten notis i tidsskriftet Scientific American omtaler Mponeng gullgruven som eies av AngloGold Ashanti. Arbeiderne her har klart å bore seg ned uendelige 3 400 meter og kommet fram til gullførende lag på 60 centimeter i tykkelse. Dette gjør Mponeng til verdens dypeste gruve, og på slike dyp er temperaturen 63 grader celsius.
For at arbeiderene ikke skal besvime og dø av heteslag, pumpes slurry-is gjennom metallrør og ned i dypet. Ørsmå iskrystaller, blandet med blant annet frysevæske og sement, makter å kjøle temperaturen ned til bare 30 grader. Uansett, det å jobbe mer enn 3,4 kilometer under bakkenivå, selv med moderne gruveutstyr og sikring, er strevsomt, farlig og fremdeles dårlig betalt for et metall som det gambles med blant de rike på verdens børser.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar