tirsdag 30. september 2014

TV-gullgravere

Jeg vet hva som trigget min fetisj for sølv og jeg vet alt for godt hva som vekket min Onkel Skrueaktige trang til å eie en gullmynt.

Stimuli og respons
Etter å ha kastet bort livet på X antall hjernedøde reality programmer, med storkjefta, Made in Redneck America, ble jeg fengslet av disse ville disastermennene. Som folk flest i denne bransjen led de av gullfeber på høyde med ebolautbrudd. Bannende og svertende som hard gammastråling i Fukushima sendte de tonn etter tonn med stinkende jord, sand, grus og stein inn i dieseldrevne renseverk. Fortvilelsen flashdanset i ansiktene da råtne tannhjul ble knust, strømledninger ble kappet og fundamenter kollapset. Grådigheten i øyene over glinsende gullflak i vaskerennen. Småbarnfryd når korn av det edle metallet ble synlig. Rå banning når nuggets med størrelse på trukne visdomstenner en sjelden gang bet seg fast i bunnen av himmelblå vaskepanner.

Gold Rush
Settingen i tv-programmene er lik hverandre uansett om de kalles Gold Rush, Yukon Gold, Gold Divers eller Jungle Gold. Gold Rush er vel det mest kjente programmet.  Ukjente navn som Porcupine Creek, Big Nugget Mine og Quartz Creek er fightclub arenaer der drama utfolder seg med Shakespeareiansk determinisme, Der sa jeg det… For gullgraverne dreier det seg om å overleve… for tv-produsentene dreide det seg om seeroppslutning og reklamepenger. Det er viktig med PROBLEMER! Oh, fuck…. Give me a nasty personal problem, dude…. And don’t forget to the f-words so we can press our Beep button every time you open your unshavedugly face.
   Det menneskelige aspektet er mer interessant enn gullet som tynes ut av jorden. Gullet, det synlige resultatet av blodslitet. Et levebrød! Det er ingen refleksjoner over gull som ubrukelig metall og meningsløs verdienhet, eller om voldtekten av naturen med de miljømessige konsekvensene av gravingen. Det eneste det dreide seg om er dollar, dollar og dollar… og drømmen om å gjøre Det store funnet.

Mye slit for lite
Gullgraverprogram er populære nok til at det blir flere sesonger, og jeg spør meg selv. Hva tjener de mest på? Gullet de finner eller betalingen de får for å bli filmet under gravingen, personkonfliktene og naturødeleggelsene? For syns skyld: La meg late som om det er gullet de finner som er den eneste inntekten deres. Men ingen av gullgraverne er blitt rike i 2014 sesongen. Ifølge upålitelige kilder på nettet klarte Porcupine Creek folka å utvinne 80,4 ouncer til ca. 600 000 kroner. Big Nugget Mine gav usle 34 ouncer til ca. 255 000 kroner, og Quartz Creek laget greide 93,5 ouncer til en verdi av ca. 700 000 kroner. Ingenting å bli rik av etter at driftskostnader og arbeidstid er trukket fra. De som virkelig tjente penger var TV-produsentene.

Gullfeber og livsstil
Gang på gang stilte jeg spørsmålet ut i lufta. - Hva i alle helveter er det som driver disse mennene til intens gulljakt? Hvilken demon besetter dem? Det er tusen andre miserable måter å tjene penger på enn en virksomhet som er et risikofylt lottospill med liv, lemmer og helse. Det er like mange svar som gullkornene de ennå ikke har funnet. Men det er mye av Den amerikanske drømmen i disse programmene. Enhver er sin lykkes smed, og den som står på vil gudbenådet lykkes. Og dette i et samfunn hvor nå 1 % megarike eier 99 % av alt
   Uansett, det en maskulin tilværelse å være gullgraver. Ennå har ikke småfeite matroner inntatt arenaen med sine direktiver og meningsløst byråkrati. Tøffe karer som trosser vill natur, risikofylt arbeidsforhold og testosteronfylt ubetenksomhet.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar