Bekker i mellom

av Robert Wood - Sosiolog -
Jeg kan være et ubetydelig bekkesig med gullsand i bunnen. Og jeg kan flyte sammen med ti-tusener av andre små bekker og bli en flod så stor at elvekantene forsvinner i regnskogdis.

Jeg går under mange navn der jeg siger og sildrer. Jeg samler meg til åer, er stille som oppkomme og springer son viltert fossefall utenfor klipper og knauser. Jeg fylles opp i bøtter og spann, i tanker og reservoarer. Noen ganger går jeg under jorden og sprutes opp som en geysir til glede for mange. I evige sirkler gjenopplives jeg som damp. Kysser vinden som fører meg til nye steder hvor jeg faller som regn, hagel eller snø. De mange dråpene samler seg på jorden, og som bekk møter jeg det merkeligste dyret av alle – Mennesket. Jeg bærer fortellingene de forteller, slik jeg fremdeles bærer med meg fortellingene til alt levende som har drukket av livets kilde.

Noen fortellinger er morsomme, og en gang for lenge siden ble jeg ble gjenskapt i et oppkomme i skråningen til det hellige fjellet Fuji-San. Jeg brukte lang tid på å grave meg vei gjennom vulkanasken, og nærmere kysten sluttet jeg å buldre fram og dannet et bredt bekkefar mellom tre flate steiner. Steiner som ofte ble brukt av farende folk til å krysse meg tørrskodd.

En vår jeg virkelig fosset ville en bildeskjønn, ung geisha over til den andre siden. Jeg brisket meg ved å sende sprut etter sprut over trå-steinene slik at de ble glatte og farlige. Hun våget seg ikke utpå i frykt for å falle ut i meg. Kort etter kom to kappekledde zen-munker gående. Jeg forsto av samtalen deres at de ikke hadde lov til å tenke på det andre kjønn. De kalte det fristelser som ville ødelegge deres lange reise til et rent sinn fri fra jordiske begjær. Først da kunne de oppnå Satori, den høyeste erkjennelse i det å bli en buddha.

Det overrasket meg at den ene av dem uten å nøle løftet opp den vakre kvinnen i sine kraftige armer og bar henne trygt over meg til den andre siden. Geishaen takket munken og gikk med trippende skritt videre bortover stien, mens de to munkene ble stående og stirre etter henne. -Vi har ikke lov til å se og ta på kvinner, sa den andre munken. - Kvinner forstyrrer meditasjonen vår. -Jeg har satt henne fra meg, svarte den første munken. Og han fortsatte - Men du bærer på henne fremdeles. Jeg klukket og rislet så høyt over svaret at den første munken snudde seg og stirret på meg. – Selv bekken ler av deg, sa han og gikk rolig bortover stien. Jeg blir aldri klok på mennesker selv om jeg fordamper og blir til regn hundre tusen år til.

Mennesker sier mye rart. Morsomst av alt er ordtakene om min tilstedeværelse jeg har hørt opp gjennom årene i mange land. Det eldste norske jeg husker, er de bevingede ord Nils Collett Vokt ytret etter å ha slurpet i seg håndfull etter håndfull av min beste side: Vårt liv er kun en drøm som risler forbi, deklamerte han høyt etter å ha tørket av rester av meg på buksene. På Island rant jeg lystig og hørte en gang en seidmann i sin visdom si: Allar ár renna til sjávar som betyr noe slikt som: Alle bekker løper ut i havet. Den godeste professor Lehrdal har alvorlig deklamert ved min side: En bekk som blir avstengt, finner andre løp. Hva han nå enn mente med den selvfølgeligheten. Min favoritt er det best kjente av alle ordspråk: Gå ikke over bekken etter….