Gyldne minner er bedre enn gull

av Robert Wood - Sosiolog -
Etter et beskjedent maratonløp med buss, fly og tunnelbane er jeg framme ved towpath’en til Grand Union Canal. Algegrønt vann fyller det vidstrakte kanalnettet som en gang utgjorde livsnervene i De forente kongedømmene.

I England har jeg vært mange ganger, men på denne turen vil jeg ikke ta kontakt med te-serverende tanter, fotball-rabiate fettere eller makeup-blå kusiner. Nå skal jeg alene utforske mine forfedres øy, nemlig gå langs Grand Union Canal fra London til Birmingham. Jeg vil følge en av Storbritannias ukjente attraksjoner: ”The Towpath”. Turen er planlagt gjennom Leighton, Buzzard, Milton Keynes, forbi Northamton,, Royal Lemington Spa, Warwick og til slutt målet Birmingham.

A slow boat to nowhere
Jeg har tatt undergrunnen ut til Watford, en søvnig forstadsby utenfor London. Jeg vet at det blir vel mye asfalt å begynne fotturen fra sentrum av London. Watford er et utmerket utgangspunkt for kanalvandring. Mer enn 3 000 kilometer med stier og grusveier er tilrettelagt og vedlikeholdt de siste 35 årene. Og jeg går ikke hundre meter før algegrønt vann slår dovent mot løvtrekledde gressbredder. En narrowboat putrer forbi, og mannskapet vinker til meg i det flotte været. Jeg løfter hånden tilbake i hilsen.
   Narrowbåter er et vanlig syn på dette enorme menneskekonstruerte innlandsdeltaet. I forgangen tid var kanalene livsnervene og hjertet i det ekspanderende britiske verdensriket. Langs disse trakk hester fullastede narrowbåter i mangel på motorkraft. Disse fargeglade, slanke jernbåtene er spesialkonstruert for kanalene. Utenfor kysten ville de ha sunket som stein. I moderne Storbritannia leies båtene av turister som vil oppleve annet enn hektiske storbyferier og solfylte badestrender. Leieprisen for båter av bedre kvalitet er £ 1 500,- og mer per uke i høysesong.
   Er man tilhenger av et ”very slow going life”, er kanalferie paradis for de bedagelige. Det er kanskje derfor båtene befolkes av par og pensjonister, samt noen barn som kjeder vettet av seg. Og båtene må være smale, for det er så vidt plass til dem i slusene; vannettets hjerteklaffer. Sluseportene åpnes og lukkes manuelt, og enorme vannmengder blir sakte pulsert mot havet.
   Narrowbåtene beveger seg så langsomt at jevn gange er minst en halv gang raskere. I de lengre sluseport-trappene tar det lang tid å slippe vannet inn og ut. Som kanalvandrer vil du aldri bli tatt igjen av båtene du gikk forbi på morgenkvisten.
   Men narrowbåter får være narrowbåter! For jeg er kommet til den grønne øya for å gå. Alt i alt dreier det seg om vel 180 kilometer for mitt vedkommende. Med hurtigtog tar turen 1 time og 21 minutter fra London til Birmingham. Til fots: 4 - 6 dager hvis det engelske været og kroppen tillater det.

Si please og smil
Det er stille i den hvitmalte marina-puben. Mannen bak disken gnir utstudert på et nyvasket ølglass og later som han er opptatt av det. Egentlig betrakter han meg avventende. Klærne mine peker meg som utlending, og den vesle tursekken indikerer at jeg kan tilhøre båtfolket.
- Could I have a large glass of water, please? Jeg smiler til pubverten, og det nypolerte ølglasset fylles øyeblikkelig med isbiter og vann. Du kommer langt med et smil og et please i England. Deretter følger de obligatoriske spørsmålene om hvor man er fra og hvor man skal.
   Og det er akkurat her – i grensesnittet oss mennesker imellom - det magiske ved det å gå alene til fots, fosser til overflaten. Ingenting står som en barriere og distanserer deg fra menneskene (og dyrene) du møter. Den lave farten du holder gjennom landskapet, gir pusterom. Derfor blir livet ditt beriket av opplevelser du aldri ville ha hatt på sykkel, i bil eller tog. En enslig vandrer oppfattes ikke som særlig farlig. Ofte synes folk det er lettere å forholde seg til ett menneske framfor to eller flere i flokk.
   En ting med fottur i Storbritannia er at du ikke blir stemplet som gal bare fordi du velger å gå noen hundre kilometer langs kanaler. Riktignok kan engelskmenn flest ikke forestille seg å gjøre noe lignende selv, men fotturer og turvandring har lange tradisjoner på øyriket. Det står respekt av folk som går til fots. Fotturer er akseptert fritidsbruk, og dessuten tror engelskmenn at nordmenn fremdeles er et hardført folkeslag. Plyndret de ikke kysten av Britannia for tusen år siden, eller…?
   Dagens Grand Union Canal het opprinnelig Grand Junction Canal. Kanalen ble åpnet i 1805 og forbandt Themsen med Oxford Canal. Vannveien mellom Birmingham og London vokste fram på grunn av frustrasjonen over hvor lang tid det tok å frakte gods mellom byene. Veiene var elendige, og jernbanen var ennå ikke en konkurrent. Allerede i 1789 ble den første forbindelse gjennom kanalnettverket mulig.
   Det er mye å se, høre og lytte til når man vandrer langs denne langstrakte vannveien. Det er kanalmuseer, industrimuseer, gamle puber og provinsielle kjøpsentra. Slike severdige steder kan være vanskelige å oppdage fra selve towpath’en. Så hvis du ønsker å få med deg lokale industrielle og kulturelle attraksjoner, bør du planlegge dette på forhånd ved å søke på internett. Dessuten finnes det godt med brosjyrer på turistkontorene som forteller om lokale severdigheter. Men den største attraksjonen er selve kanalen, det utrolige varierte landskapet og menneskene du møter hvis du er åpen for det. Dyrelivet er praktfullt, spesielt fuglelivet. Blågrå hegrer, sorte svaner, ender og småfugler smykker vannet, busker og trær.

Tower Castle Hotel
Jeg er sliten… fordømt sliten… for selv om formen er upåklagelig etter flere dagers vandring, er fremdeles en dagsmarsj på fire mil i lengste laget. Jeg har vært på beina siden klokken seks og har ikke sett snev av noe nedslitt en-stjerners motell som jeg kan ta inn på. Det er nok av skitne småbyer med jevne mellomrom og lik verkfylte pubertetskviser dekker avslepne åsrygger. Men er det tettsteder, må det jo finnes noen herberger beregnet på handelsreisende?
   Men båtfolket har ikke behov for overnatting på land, så mange puber tilbyr ikke værelser til leie. De er mer opptatt av å servere et passende utvalg britiske ølsorter og tradisjonell mat. For tørste kanalfarere som har tilbrakt dagen med å åpne og lukke sluseporter, er puben stedet man møtes om kvelden. Her fortelles historier og gode og dårlige erfaringer deles.
   St. Christopher, de reisendes skytshelgen, smiler til meg. For jeg skimter et eføykledd skilt med gotisk skrift: Tower Castle Hotel. Lommeboka er ikke glad i engelske hoteller, de er overpriset med sine heslige tapeter, støvtunge sengetrekk og slitte velurtepper. Men akkurat der og da er jeg ikke i tvil. Kvelden er rett rundt hjørnet. Føttene fantaserer om frigjøring fra trangbodde joggesko, og de siste tre kilometerne har hodet fabulert om skumfulle pints tappet fra fat. Som en parodi på en uttørret ørkenvandrer, vakler jeg opp til resepsjonen og stirret forbauset… For etter anstrengende dager kan følelsen av uvirkelighet treffe en reisende som en ambolt i fantasisenteret. Omgivelsene blir kulisser, og du får tildelt hovedrollen i klisjéfylte såpeoperaer. En form for reisesyke som til tider kan være både sjenerende og underholdende. Jeg var hensatt til en filmscene med gamle Humphrey Bogart! I det gammelmodige rommet står en moderne variant av The Fatman fra Malteserfalken.
- Tired? Jeg nikker bekreftende og forsøker å si noen velformulerte ord på beste skoleengelsk, men ender opp med noen mumlende fraser på norsk om det varme været.
- Oh, you are from Norway! I got friends in Norway! A man called, Fred… Fred Olsen! Do you know him? Jeg forsikrer ham at jeg absolutt ikke har styrtrike skipsredere i bekjentskapskretsen, men at Olsen er velkjent i Norge. Men hva koster det å overnatte?
- 50 pounds for a room with bath and shower! But since you are from Norway, you can have it for half price. Det er hendelser som dette som gjør det verdt å reise alene. Ekte vennlighet. Dessuten er rommet stort og lyst og gjorde tidligere erfaringer til skamme. En varm halvtime i det store badekaret blir nektar for støle leggmuskler før jeg sårbeint karrer meg ned til den lokale puben ved kanalbredden. Jeg vil nyte en velfortjent pint!

Play it again, Sam
Det ble en kveld dedikert til Bogarts minne. Selv om jeg absolutt ikke følte meg som Rick Blaine fra filmen Casablanca, var jeg - etter to-tre pints av det lokale brygget - villig til å sverge at kvinnen bak bardisken var en Ingrid Bergmann klone. For det er rart hva reiseutmattelse, dempet belysning og en lystig, begersvingende bussjåfør kan mane fram av usannsynlige fantasier. Men pub-besøk er pub-besøk, og heldigvis stenger de landsens vannhullene klokken elleve om kvelden. Båtfolket trengte seg skrålende ut gjennom døra, look-a-like Bergmann forsvant inn på bakrommet, og den hyggelige bussjåføren sjanglet hjemover mot kveldens siste stoppested.
   Resepsjonen i Tower Castle Hotel er ubemannet, men det svake lyset i hotellbaren lokker på døgnfluer som kan tenke seg en ørliten til før de kryper til køys. Fatman sitter alene henslengt på utsiden av egen bardisk og indikerer med hånden at jeg skal slå meg ned. Et rødvinsglass blir plukket fram, og vellagret fransk vin blir sjenerøst helt opp. Fatman nikker anerkjennende til flasken han holder fram for meg og konstaterer med kjennermine: - This is a very good year. Det er tydelig at denne litt-utenom-det-vanlige hotelleieren vet å nyte det gode liv. Og noen gjennomtenkte bemerkninger om den utmerkede vinens egenskaper følger i raskt rekkefølge. Jeg lukter, drikker og koser meg med den fyldige årgangsvinen.
   Natten kryper inn på oss, og jeg hygger meg i selskapet til denne kunnskapsrike levemannen. Vi prater om vin, mat og kvinner - som menn har gjort til alle tider. Det skinner i øynene på Fatman idet han spør om jeg har lyst til å se vinkjelleren hans? Hvem kan vel avslå et slikt tilbud selv om klokka nærmer seg tolv? Det blir en surrealistisk opplevelse der vi går ned den skyggelekne kjellerkorridoren i lyset fra en lommelykt. På ettertid er jeg overbevist om at Fatman med vilje lot være å tenne taklyset. Han må ha gledet seg over å vise fram sine kjære flasker som han har kjøpt inn gjennom år som hotelleier.
  Vinkjelleren er kaos! Stablet i hauger på gulv og hyller står skatter. Alle de store franske bordaux cru’ene ligger på ras. En kasse nedstøvete Chateau d’Yquem skinner som gull i halvmørket. Portviner med for lengst glemte årganger hviler mot hverandre på trehyllene. Jeg plukker forsiktig fram en 1970 årgang Noval og betrakter etiketten. Sjeldne varer i to-tre-fire-fem tusen kroners klassen i Vinmonopolet liste. Portvin fylt med løfter om ekstatiske smaksopplevelser. Fatman smiler enda bredere mens jeg stirrer grådig på den gamle flasken. Han forteller at han skal gå over i pensjonistenes rekker og at vinen skal selges sammen med hotellet. Jeg skal til å legge flasken tilbake i støvet, men en lubben hånd stopper meg vennlig. - Keep it as a gift! En gave som minne for en hyggelig kveld.
   Vel oppe fra kjellerdypet trykker vi never, og han ønsker meg god tur videre. En siste avskjedsgave… Han spanderer frokosten neste dag. Bare si ifra til kelneren!

Kontrastenes rike
Kontrastene er så slående! Ikke uten grunn regnes engelskmennene som verdens beste hagedyrkere, og med ujevne mellomrom eksploderer små klasebomber av blomstrende fargeprakt på netthinnen. Grønt, rødt, hvitt og mye lilla-blått strekker seg fra kanalbredden og oppover mot hageskur med mosegrønne tak. Det skal ikke mer enn et øyekast til, og man har grunn til å innbille seg at visse plener er klippet med neglesaks i fire hundre år.
   Men synet av hageparadis på jord er snarere unntaket enn regelen i Midlands. For uansett hvordan du snur og vender på det, så befinner du deg i landets århundregamle industriområder. Det grønnspettede nettverket av vannveier ble bygget med et eneste formål for øye, nemlig å frakte kull og råvarer til fabrikkene, veveriene og støperiene og ferdige produkter ut til London og kystbyene. Der ble de ettertraktede industriproduktene transportert med skip til rikets utallige kolonier. Skitten røyk fra billig kull farget himmelen sotgrå og solnedgangene blodrøde. England fikk det velfortjent tilnavnet: Europas skitne mann.
   Selve kanalnettverket har som sagt gjennomgått omfattende restaurering og oppgradering, men på en fottur som dette går du gjennom helvetes forgård flere ganger. Et jernverk fra 1900 eller der omkring spyr fremdeles ut urenset koksrøyk. Rekker med skittenbrune mursteinsbygninger fra sent 1800-tallet er ennå i drift som fabrikker eller lager. Grell fattigdom skriker mot meg i visse bydeler. Enkelte områder ser ut som om de er hamret i stykker av Britannias førkristne, hedenske guder. Grushauger, industriskrap og mursteinsrester ligger som knokkelrester bleknet av solen. Tause vitnesbyrd på at det var her Europas industrielle revolusjon begynte for vel 250 år siden… og at den ennå ikke er pakket ned og eksportert til Kina.
   Men det er jo kontrastene langs Grand Union Canal som gjør det interessant å gå langs towpath’en! Den kontinuerlige vekslingen mellom det vulgære, det stygge, det unike og vakre. Inntrykkene lar sansene aldri hvile. Fra duftende blomster til stinkende kloakk! Dessuten er det ikke helt ufarlig å vandre langs kanalene. Ikke at det er fare for å falle i vannet… men kanalen slynger seg iblant gjennom byslum. Og for å si det kort og brutalt: Man bør være ute av slike områder før skumringen faller på!

Svanesjøen
Folk i den britiske arbeiderklassen blir ikke gamle. De dør tidlig av fysisk hardt arbeid, feil og usunn mat og alt for mange sigaretter. Kanalvandring i industriområder innbyr til kontakt med akkurat dette segmentet av den engelske klassestrukturen. Fattigfolk bruker området til avslapping og fiske. Lokalbefolkningen er folkelig og vennlig, og man merker de tette båndene mellom England og Norge. Og legger man godøret til lokaldialektene, er språkbarrierer ingen hindring for engelskspråklige nordmenn.
   En ung mann kommer småløpende bort til meg. Desperasjonen lyser i blikket. Jeg forstår hans dialekt. – Have you seen two small girls from where you are coming? En kort forklaring, og jeg får vite at en fireåring og en sjuåring har forsvunnet fra lekeplassen. Faren hadde latt dem være igjen der da han gikk for å ta en pint på nærmeste pub. Faren er også ute og leter. I øynene kan jeg lese frykten for at de har falt i kanalen og druknet. Jeg har dessverre ikke sett to jenter, men lover at jeg skal ha øynene oppe etter dem.
   Slike hendelser gjør en tenksom, og kort etter går jeg gjennom fritidsområdet hvor de to pikene skulle ha oppholdt seg. En kunstig dam dominert av svaneflokker. Fuglene er flotte å se på, men de hissige hannene frykter ikke mennesker. De freser mot meg, og med slangehalser hugger de etter lårene mine. Vil de flytte seg uten bestikkelser? Glem det, menneske!
   Med lange skritt går ferden nå mot Blisworth Tunnel. Jeg skynder meg for å nå siste båtgjennomfart før kvelden faller på. Planen er å haike med en av kanalbåtene gjennom tunnelen. Men som man sier i England; ”The best laid plans of mice and men” kan slå feil når det uventede skjer. Og heldigvis! For et stykke foran meg skimter jeg to sommerkledde barn. Jeg er ikke i tvil. Jeg har funnet jentene! Og lange skritt fører meg opp ved siden av en forgrått sjuåring og hennes søster. En hikstende fortelling om slemme svaner og forsøk på å finne daddy forklarer alt.
   Jeg trøster og lover å finne faren, og med en fireåring på den ene armen og en skitten barneneve i den andre hånden tusler vi tilbake. Tilliten er gjensidig, og framme ved svanesjøen oppdager jeg en saktecruisende Ford. Brått er det som om føreren oppdager oss, og bilen kjører fort mot oss. En kraftig mann i flekkede malerklær hopper ut og omfavner den gledesstrålende sjuåringen. Tårene presser seg fram i det slitte ansiktet hans idet jeg i rasende fart forteller i frykt for at han skal tro at jeg har kidnappet dem. Jeg forteller om sinte svaner, om den flinke datteren som har passet på sin lillesøster og at jeg fant dem på towpath’en mot tunnelen. En kraftig neve rister min, og ord har ikke lenger mening idet jeg overleverer fireåringen. Barna blir spent fast i bilsetene. Noen siste ord til takk på bred folkelig dialekt, og de er borte for alltid – bortsett fra i minnene mine.

Blisworth Tunnel
Jeg småjogger tilbake samme vei. Det nærmer seg stengetid, og jeg hadde sett at de siste båtene på denne siden lå og ventet på grønt lys for dagens siste gjennomfart. Narrowbåtene er i ferd med å starte opp, og uten å nøle tar jeg kontakt med det middelaldrende paret på den første båten. Jeg forteller hvem jeg er - hvor jeg skal og hvorfor. Skipperen inviterer meg om bord, og korte minutter senere glir båten sakte inn i tunnelen.
   Blisworth tunnelen er ca 3 000 meter lang. Den er så bred at to smale båter kan passere hverandre. Jeg har vært heldig og fått haik med et lokalkjent par. De tilbringer hele sommerhalvåret om bord på sin flytende hytte og har store kunnskaper om kanalnettverket. Jeg står akter ved rorpinnen sammen med skipperen og ser betenkt på de fuktige veggene. Han beroliger meg og forteller at tunnelen er blitt restaurert og forsterket for ikke mange årene siden. Det er ingen towpath inne i tunnelen. Hestene ble ført den lange veien rundt ute i friluft. Kapteinen peker på jernfester i tak og vegger og forklarer at i gamle dager lå mannskapet på ryggen på båttaket, og med føttene presset de båtene gjennom tunnelen. Den gangen tok det to-tre timer å skyve en båt gjennom, men med motorkraft gjøres ferden unna på langt kortere tid.

En dagstur eller fem dager?
Kanalvandring krever lite av planlegging. Bestem hvor du kan tenke deg å gå. En liten sekk med praktiske klær, gode joggesko med demping, litt sjokolade, noen epler og en halvliter vann. Du bør ikke bære med deg mer enn fem kilo da alt kan kjøpes underveis. Men før du begynner turen, må du spandere på deg detaljerte Ordnance Survey kart hvor 1 cm tilsvarer 500 meter i terrenget. Det kan også lønne seg å forhåndsbestille enkelte overnattinger hvis du skal gå i feriesesongen.
   Du behøver ikke være i topptrenet form for å vandre langs towpath’en, men jeg garanterer at straffen kommer i form av stølhet mellom dag to og tre hvis du går for ambisiøst ut. Selv om det er lett å gå i det svakt bølgende landskapet, tar det et par dager å få gangrytmen på plass. Finn en gyngende måte å gå på. Den vil lede deg uanstrengt framover, og du slipper å se hvor du skal plassere føttene. I stedet kan du nyte synet av det skiftende by- og kulturlandskapet. Legg opp en rute på 25 - 30 kilometer per dag hvis du har tenkt deg på langtur. Det høres kanskje ikke så mye ut når man har lange sommerdager foran seg, men for en utrenet kropp merkes 25 kilometer tungt i beina.
   Dagsformen vil komme etter tre-fire dager, og kan du tenke deg å gå ned noen kilo som en ekstrabonus, er du garantert lettere ved reisens slutt hvis du nøyer deg med fish’n og styrer unna chips’n. Det er mange fristelser langs kanalen, og setter du pris på britisk øl, så vent til du er ferdig med å gå for dagen. Selv en eneste pint vil merkes på kondisen.
     Det kan være ensomt å reise alene, men uansett vil sjelen nyter godt av den særegne freden som du finner langs vannveiene. Tiden går sakte, og dagene blir lange. En slik vandring gir rom for refleksjon, og du vil ikke savne de mer hektiske ferieformer. Har du lyst til å gå fra Birmingham til Manchester tar det også ca. fem dager. God tur!