av Robert Wood
Vi visste Naboen var ondsinnet da kelneren kom med tørr kjeks og kaldt vann
Det var siste fredagen i måneden, og vi skulle møte Naboen på vår stamkafe. Kelneren, Igor, behandlet oss som kongelige og skjøv stolene på plass under oss. – Så, dere skal treffe Den store vinkjenner? sa han. Vi så dollartegn i øynene hans der vi satt med den ekstragavante vinmenyen. Siden vi kom først, kunne vi sette agendaen for kveldens vinsmaking og valgte en praktfull Bordeaux. Ingen kinesisk risvann-vin, ikke en bulgarsk tresprit-vin og absolutt ikke en tokayer, søt som en konfekteske. Vi valgte en Chateau Lafite-Rothschild 1976 med en prislapp selv en skipsreder ville uglesett. Uansett, Naboen skulle betale. Han var tross alt Euro-lotto millionær.
Kelneren Igor
Det tok mistenkelig lang tid. Vi lurte på om kelneren hadde drukket vinen da han dukket opp som ånden i lampen. Men minus nedstøvet flaske. Smilet hans var som et arr etter en mislykket blindtarm operasjon der han holdt fram et serveringsfat i ekte, engelsk sølvplett. Kanapeer uten annet pålegg enn cocktailpinner ble dunmykt plassert på kafebordet. Deretter fulgte tre kjøkkenglass, en karaffel duggfriskt vann og to sugerør. – Sugerør til vannet? spurte han på sitt mest sleskete. Vi kunne formelig se han for oss som Igor i filmen Frankensteins brud, men før vi fikk sagt noe bitende gjorde Naboen sin entre. Kelneren formelig knakk i underlivet og bøyde seg på lakeivis.
Ruby mon amour
Velkledd i sin nye Burberry kappe med tweed-dress fra Dundee. Skoene var skreddersydd kvalitet fra Lloyds. Silkeslipset i et velkjent Paisleymønster. Naboen seg ned ved bordet da han omstendelig hadde plassert en okselærkoffert på en fjerde stol.
- Beklager jeg er litt forsinket, men jeg måtte bare kjøpe en tube amerikanske sølvdollar til min nevøs konfirmasjon. Ikke noe digital overføring til guttungen med Vips eller Vaps, nei! Cash vil han sløse bort på dataspill, men sølvmynter blir i sparegrisen. Sølv er et edelt malm.
- Hvorfor påfunnet med vann og loff? spurte vi påtatt fornærmet og ignorerte utbruddet om sølvmynter. – Vi trenger loffen til å rense ganen og vannet til å skylle den ned med etter hver flaske vin vi smaker. I kveld skal vi utforske tre av vinverdenens flotteste kvinner: Ruby, Tawny og Vintage. - Hvem sa du? Ruby og …? spurte en av oss uten å få svar. For Naboen var fordypet i lavmælt samtale med Igor. Kjente vi Naboen rett bestilte han udrikkelig søl som bare liebhabere hadde gleden av å drikke. Vi sukket dypt da kelneren bukket seg baklengs vekk fra bordet mens han smattet fuktig med fyldige lepper. Tips var tydeligvis sikret for kvelden.
- Sølv! sa Naboen og bråsnudde seg mot oss. - Sølv er en verdibærer. I gamle dager ville norske kvinner ha sølv på kistebunnen. Det gav status og sikkerhet når speciedaler falt i hyperinflasjonens klør. I årene etter 1814 opplevde Norge sin verste økonomiske depresjon noen sinne, og for at Norge skulle fungere som…
- Er vi her for sølv, kvinner med merkelige navn eller vin? avbrøt vi Naboen idet vi øynet kelneren nærmet seg på gummisåler med en småfet portvinflaske og ni portvinglass. – Min grandtante supte slik vin, sa den eldste av oss. Med dette antydet han at port ikke var en drikk for menn, men passet bedre for eldre enkefruer som i detektivromaner av Agatha Christie.
- Din grandtante må ha vært klok, svarte Naboen kjapt mens han signaliserte til kelneren fra Frankensteins brud om å fylle glassene. – Denne portvinen, en Kopke Bridge, er en Ruby. Hun kan nærmest lignes med en can-can pike som friskt og freidig løfter på skjørtene og sparker mot publikum. Dere vil bli forelsket i hennes litt skarpe kanter dersom dere aksepterer henne som hun er.
Vi måtte beundre den rubinrøde fargen i stearinlyset, lot bouqueten spille squash i neseborene og smaken danse i munnen. Og for én gangs skyld hadde Naboen rett. Ruby’n var fruktig, vill og rå på en god måte. Naboen utførte ritualet som alle elskere av portvin utfører. Som den reneste Valentino kjælte munnen hans med en munnfull, smattet, rullet vinen rundt tungen slik at alle smaksløker fikk dele opplevelsen. Forestillingen var grovere enn det beste vi hadde sett av japansk silkesex.
Cash is King
Kort etter vår vinøse tilfredsstillelse og en nesten tom flaske sukket Naboen fornøyd og klasket demonstrativt en seddebunke i kafebordet. - Kontanter skaper nærhet og plastkort fremmedgjør, utbasunerte han fornøyd. – Cash er den ypperste form for humanisme. Penger snakker et språk jordens befolkning forstår. Uten en betydelig bunke sedler ville jeg aldri klart å skaffe til veie de to neste portviner vi nå skal drikke.
Vi så på hverandre. Hvem skulle utfordre han? Han med portvin-tanten fyrte av det første skuddet. - Kort er bedre enn kontanter! Så sant du ikke bekymrer deg over at banken får full oversikt over forbruksmønsteret ditt. Men bankenes policy er hundre prosent sikkerhet, og de vil aldri selge videre person-informasjonen som de samler om oss. Det lovet rådgiveren i min bank da han overtalte meg til å investere i miljøvennlige kullaksjer.
-Vi kan ikke stole på bankenes diskresjon og absolutt ikke Bankenes Bank, folkefiende nummer 1, kontret Naboen kjapt. - Norges Bank tok med makt sølvskjeene fra folk i 1817. To hundre år etter stjeler den sammen banken sparepenger med inflasjon og latterlig lave renter.
Tawny – En Ravgul Drøm
Men skit i Norges Ransbank. La oss nyte en tawny fra vinhuset Quinta do Noval. Den ble produsert i krigsåret 1941, har ligget på fat og ble tappet på flaske i 1981. En vellagret tawny kan sammenlignes med en moden kvinne. Hun har levd en stund, tatt til seg erfaring over tid uten å ha tapt seg på det.
Vi tømte glassene for siste rest av Ruby mens Igor balanserte en kullsvart flaske med hvitmalt skrift fram til bordet. - Ha! sa Naboen opprømt. - Portviner fra Noval skuffer aldri. Og denne spesialbestilte portvinen er spenstig uten å være overfladisk. Vår godeste kelner kan få æren av å fylle i nye glass. La oss nyte hver dråpe.
Nok en gang måtte vi innrømme at Naboen hadde rett. Den ravgule fargen matchet bouquet og smak. En drøm om livet på sitt beste ble til virkelighet i hjernebarken og førte gode, gamle minner opp til overflaten. Igor så også lykkelig ut. Vi gjettet at han hadde prøvesmakt et ørlite glass.
Gammelt gull ruster ikke
- Hva har du i den elegante attache-kofferten? spurte den yngste av oss og nikket i retning av stolen.
- Den ser solid ut. Naboen førsøkte nonsjalant å flytte litt på den uanselige kofferten, men ansiktsuttrykket avslørte at den var tung. Langt tyngre enn størrelsen skulle tilsi. - Here comes Daddy! sa han og åpnet lokket etter å ha tastet inn en femsifret kode. - Denne attache-kofferten er skreddersydd kopi av koffertene tyrkiske kurerer bruker til å frakte gull over grensen til Iran. Hver gang USA skriker om sanksjoner og stenger oljelandet ute fra det internasjonale betalingsnettet, får presteveldet betaling i gull fra Tyrkia i bytte mot billig olje og gass. En tyrkisk attache-koffert har plass til femti kilo gull. Jeg nøyer meg med ti. Som dere ser er en kilo-barre på størrelsen med Gullbrød marsipansjokolade.
Naboen plukket uærbødig opp et par blankpolerte gullbarrer. De lå nedfelt i en fordypning sammen med en stor gullmynt og en glassampulle med noe flytende. - Gull er tungt! Det er 40 prosent tyngre enn bly. For å grave fram ett eneste gram gull må man flytte tusen kilo jord, stein, grus og sand. Med andre ord, en kilo-barre representerer betydelig forurensing i form av utslipp av store mengder CO2, cyanider og kvikksølv. Men gull er gull. Alle utenom nordmenn vil ha gull. Tyskere, kinesere, japanere og sveitsere … You name it! Alle vil ha gull og til helvete med miljø og klima. Gull er den ultimate verdibærer når papirpenger blir verdiløse!
Naboen gav oss hver vår gullbarre for å føle vekten og nyte synet. Den eldste av oss pekte på de åtte gjenværende gullbarrene i attachen og spurte forsiktig. - Hva koster en kilo gull da? Naboen smilte som bare lottomillionærer kan smile. - Bare trehundre og tretti tusen per kilo! Jeg har investert i gull med noen av lottopengene jeg vant i fjor. Man vet aldri hva som vil skje med verdensøkonomien! Oljefondet kan fordampe i løpet av tre dager hvis den amerikanske dollar’n kollapser sammen med aksjemarkedet i Wall Street. Sentralbanken i USA trykker dollar fortere enn svenskene produserer doruller. Dessuten skylder amerikaneren trillioner av dollar. Men la verden seile sin egen sjø i kveld, og la oss smake på kveldens høydepunkt, en Taylor Vintage Port.
Vintage port – Urmoderen
Som om han hadde stått og lyttet kom kelneren duknakket til syne. Han gikk rett bort til lysbryteren og dimmet lyset over bordet. Deretter kom han tilbake med en massiv messingkandelaber, en dekanter av krystall og en flettet vidjekurv. - Se! sa Naboen ærbødig, og vi kikket over kanten. - Se på henne. For en formfullendt flaske.
- Den støvete greia der, sa vi i kor og smilte som hyener. Naboen lot som han ikke hørte oss. - Vinkjellerstøv er gudenes tanker, sa han. - Dette er Urmoderen i flytende form. Dette er kjønn og jordens salt. Dette er nøkkelen til gylne drømmer i våken tilstand. Naboen ble lyrisk som en skogfaun. - Dette er en Vintage Port. Hun kommer fra huset Taylor og ble tappet på flaske i 1945 og er den beste årgangen i det 20. århundre. Naboen trakk selv forsiktig ut korken. I skinnet fra stearinlysene og med høytid i bevegelsene dekanterte han innholdet slik at Urmoderen ikke skulle forstyrres. - Til forskjell fra annen portvin lagres årgangsport to år på fat for deretter å modnes på flaske.
Uten nøling skjenket han i tre nye glass og indikerte at vi skulle forsyne oss. Selv uten å løfte glassene kjente vi den fyldige bouqueten pirre luktesansen med løfter om storhet. Uten videre kommentarer fulgte vi Naboens sirkulerende håndbevegelser og løftet glasset mot nesen. Det var forferdelig å innrømme det, men med denne vinsmakingen hadde han fått oss på kroken. Vi luktet. Vi smakte. Vi smattet og aaaa’et og åååå’et i kor. Uten sammenligning var dette den beste vinen vi noensinne hadde drukket. Øynene til Igor glødet der han sto i kulissene og betraktet seansen som utfoldet seg rundt bordet. Som kelner hadde han sans for både cash, gull og portvin.
Naboen ble fjern i blikket. Det var tydelig hjernen et stakkars øyeblikk var fullstendig fokusert på den mørkebrune væsken i glasset. - Riktignok drikker vi en 45-årgang nå. Men den gang jeg studerte, kjøpte jeg tolv kasser 1963 Taylor og 1963 Noval årgangsport. Jeg brukte hele studielånet det semesteret. 63-årgangen er drikkemoden nå, sa han drømmende.
Vi innså at slaget var tapt, men ordkrigen var ennå ikke over. I et siste desperat forsøk på å vippe den allvitende Naboen av pinnen pekte den dristigste av oss på kofferten på stolen og sa - Hva med gullmynten? Er den verdifull også? Og ampullen ved siden av? Inneholder den flytende gull?
Naboen lyste opp av spørsmålene: - Gullmynten er meget sjelden. Samleverdien er mange ganger verdien av en gullbarre. Og ampullen inneholder Aqua Regia, kongevann. Det er en blanding av Salpetersyre og Saltsyre i forholdet 1 til 3. Naboen strakte seg etter samleobjektet i kofferten.
Han skulle aldri gjort det balanserende med portvinglasset i den andre hånden. Den nattsvarte årgangsflasken insisterte på å stå i veien og forlot bordkanten i sakte film. En halv kilo 72 år gammelt portugisisk glass traff ampullen med etsende syre som øyeblikkelig oversvømmet fordypningen der gullmynten hvilte. Rester av årgangsport, kongevann og gull freste om kapp. Den eldste av oss sverget at han så Aqua Regia samarbeidet med årgangsporten om å vansire ansiktet på gullmynten.
- Herreguder! Årgangsvinen! Stønnet naboen og viste oss han var vinverdens Valentino som satte ganens gleder høyere enn gullets forfengelighet. - Hva har jeg gjort? - Urmoderen har tatt hevn for miljø-ødeleggelsene gullet representerer, sa vi skadefro og rakte overdrevent vennlig fram hvert vårt ubrukte sugerør. - Kan du ikke suge opp restene av henne med disse?
- Slutt Wood's Blogspot