av Robert Wood
Nå samler jeg på
sølvmynter, men en gang var jeg en samler av ting. Jeg var lykkelig for hvert
eneste nye objekt jeg tilførte samlingene mine. Jeg gikk ikke av veien for noe
når jeg fant en gjenstand jeg virkelig ville ha. Koste hva det koste ville…
Det er for lengst bevist at samlere er lykkelige mennesker.
De har en indre følelse av tilfredshet og glede som vi andre mennesker bare kan
misunne dem. Tydeligvis har samlere et sterkt følelsesliv, men de er litt
annerledes… For samlere har også sine personlige djevler å slåss mot: Samlemani-djevelen
og Komplettisme-demonen! Den første pisker samleren ut på en hvileløs leting
etter fascinerende objekter, og den andre lokker med drømmen om ekstatisk lykke
når man etter års slit oppnår en komplett samling. Men sannheten er noe helt
annet! Det er både slitsomt og krevende å samle, og alle som noensinne har
klart å få satt sammen en komplett samling, vet innerst inne at det er verdens
største nedtur. For når samlingen er komplett, hva skal du da gjøre?
S’er og C’er og Pokemon
Barn er gode å ha i samlemarkedet… Forstå det ikke slik at
man skal begynne å samle på barn, men at barn er lette å få til å samle på alt
mulig rart. I sekstiårene var det populært å samle på plastikk S’er og C’er, og
det var bare én type julekalender som alle barn kunne tenke seg… nemlig den som
hadde en liten plastikkfigur under hver kalenderluke. Det kunne være en gul
trompet, en blå bil eller en rosa elefant… Fenomenale objekter som kunne byttes
og vises fram! Jo flere man kunne tre på en sikkerhetsnål, desto høyere status
fikk man.
Ja, samlere er viktige for verdenshandelen. Ingen vet riktig
hvorfor noen merkelige japanske tegneseriedyr nesten over natten ble
kultfigurer for en hel verden av barn. Og samlemanien ble genialt utnyttet av
rettighetshaverne da de regulerte tilgangen på de mest populære kortene ved å
produsere få av dem. Noen virkelig sjeldne Pokemon-kort ble solgt for hundrevis
av kroner både i butikken og samlere seg imellom. Pokemon- kort er fremdeles å
få kjøpt i godtebutikker og kiosker. Og bare gudene og produsentene vet hvor
mange milliarder omsetningen har vært på de siste 6-7 årene.
Miniatyrkunst
Norges mest utbredte hobby var frimerkesamling. Tro det
eller ei, men det var fantastisk morsomt å samle på disse små kunstverkene. Man
kan forsøke å samle inn merkene som er utgitt i et land, konsentrere seg om en
motivsamling - eller hvis man er litt eksentrisk -velge et bestemt årstall og forsøke
å samle inn alle frimerkene som ble utgitt i verden i løpet av det året. I dag
er det nesten ingen som samler på frimerker og horder av gråhårete menn sitter
på samlinger som engang var verdt noe, men som i dag ikke er verdt noe. Tidene endret seg og ungdommen fikk andre
interesser og bunnen på dette samlermarkedet falt ut. Nå er engang verdifulle
frimerkesamlinger bare små, taggete papirbiter uten noen verdi.
Pin-ups
For 20 år tid siden gikk det en pin-feber over landet. Det
var som et vekkelsesmøte i Sarons dal! Og samlerne ropte et unisont halleluja da
pins av alle typer begynte å stikke seg fram i enhver anledning. Jubileums-pins,
politiske-pins, kongress- og firma-pins… Jo flottere utført, desto bedre. Jo
færre av hvert eksemplar, desto enda bedre… for samlemani er tett knyttet til
tilbud og etterspørsel. Pin-feberen toppet seg med Verdensutstillingen i
Sevilla i 1992. Alle land med respekt for seg selv hadde en rekke produktpins
med logo. Gull, sølv og emalje. De flotteste av de flotteste var miniatyrkunstverk
i verdensklasse, og glade samlere lot seg villig forføre og trekkes med i
jakten på det beste av det beste. Ja, pin-samlere dro ikke til Olympiaden i
Barcelona for å bare se på idrettsprestasjoner, men for kjøpe, selge og bytte
de små olympia-nålene.
Meningsfull
meningsløshet
Noen forskere tror at vi mennesker har et samle-gen som gjør
at vi finner det naturlig å plukke opp ting og legge det bort til vi kanskje
får bruk for det. I urtiden hadde kanskje dette genet noe for seg! For muligens
var det slik at de som hadde samlet nok av de riktige tingene, overlevde. Og de
som ikke gadd samle i hauger og lader, døde ut. Denne troen er så sterk at selv
i de tusen år gamle Æsops fabler, er dette et tema. Den flittige mauren jobbet
og slet hele våren, sommeren og høsten for å fylle tua med all slags forråd.
Gresshoppen stakkars hadde ikke forstått noen ting. Den nøt livet ved å hoppe
rundt og gladspillte på fela. Vi vet hvordan det gikk… Gresshoppa frøs i hjel
utenfor døren til den rike mauren, og moralen er klinkende klar: Fyll opp huset
ditt med sølv og gullmynter før pengesystemet vi i dag kjenner det går samme vei
som alle andre betalingsmidler har havnet. På historiens skraphaug.
Livslykke
Uansett moral eller mangel på moral, vil det vel alltid
finnes samlere. Og samlere er som innledningsvis påstått, lykkelige mennesker.
Tar du samlergleden fra en samler, gjør du ham til et ulykkelig menneske. Og
hvis du virkelig vil vise at du verdsetter en samler, så gir du ham et sjeldent
eksemplar av det han samler på. Har du flaks, har vedkommende liten fokus på trykk
av Edward Munch, men forhåpentligvis heller på sølvmynter. Lykke til – gjør en
samler glad i dag! Gi han en investeringsmynt!
Begynner du å samle på sølvmynter vil du alltids ha
metallverdien selv om mynten i seg selv ikke blir noe verdt. Vil du lese mer om
hvordan man kan samle på små og store sølvmynter; sjekk ut:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar