av Robert Wood - Sosiolog - Medier
Norge trenger penger til eget bruk. Det hjelper ikke at politikere bruker grandiose ord om hvor mye de bruker på helsevesenet, skole og infrastruktur. Ord er bare ord så lenge det finnes korridorpasienter, ineffektivt undervisning og Nasjonal transportplan er en tegneserievits.
Offentlig sektor gjør sitt ytterste for å dekke over det internasjonale spillet norske politikere innlater seg på bak kulisser og utenfor rampelyset. Knut Olav Åmås, leder av Mediemangfoldutvalget, skriver i en kronikk at
det oppstår blindsoner og store hull i den kritiske og undersøkende journalistikken om næringsliv, politikk og institusjoner. Almås påpeker at antall «kommunikasjonsrådgivere» øker. Eller for å kalle en spade en spade: Statens propagandamaskineri vokser i takt med antall økonomiske svin politikere og deres finansielle rådgivere i departementene og Norges Bank har på skogen.
Den fjærlette statsmakt
Én av de viktigste oppgavene mediene har i sin rolle som Den fjerde statsmakt, er å grave i de enorme mengder med irrelevant skvåk myndighetenes kommunikasjonsrådgivere pøser ut i det offentlige rom. Målet deres er å dekke over informasjon myndighetene ikke vil befolkningen skal få vite om. Det finnes mange teknikker for å skjule informasjon; vanskelig språk, lange utredninger og støreprat for å nevne noen.
En av de viktigste teknikkene statens kommunikasjonsrådgivere benytter seg av, er å fragmentere informasjonen. Informasjonen som publiseres er riktig, men tatt ut av en større sammenheng blir informasjonen ufarliggjort. NORAD er ekspert på dette, og det er nesten umulig å etterprøve informasjonen om de 35 milliardene som brukes hvert år på «utviklingshjelp».
Dermed blir en av medienes oppgaver å krysskoble forskjellige typer offentlig informasjon. Én type informasjon kan være den som presenteres fra Stortinget som tilsynelatende rutinemessig og uinteressant. Slik informasjon får en langt viktigere dimensjon hvis den kobles til annen informasjon som tilsynelatende ikke omfatter samme tema. I dette tilfellet økonomiske krysskoblinger. Et eksempel på dette er
Stortingspoposisjon 40 S (2016-2017)
I proposisjonen bes det om Stortingets samtykke til at det inngås en bilateral avtale mellom Norges Bank og Det internasjonale valutafondet (IMF) på 69 milliarder kroner. Milliardene stilles til dispensasjon for IMFs generelle låneordninger.
Tilstrekkelig lånekapasitet?
Det er her vi kan høre gryntingen til svinene på skogen fra Finansdepartementet og Norges Bank.
Videre mener Departementet det er i Norges interesse også i denne runden å bidra i den internasjonale dugnaden for å sikre IMF tilstrekkelig utlånskapasitet.
Dermed burde nyhetsmediene stilt spørsmålet:
Hvorfor låner Norge ut 69 milliarder kroner til Valutafondet? Spørsmålet stilles på bakgrunn av det faktum at Valutafondet, ifølge World Gold Council, disponerer 2814 tonn gull. Dette tilsvarer en verdi av 1000 milliarder kroner.
(113,5 milliarder dollar – Kilde: IMF – April 2017).
Med andre ord:
IMF har allerede mer enn nok utlånkapasitet ved at fondets ledelse kan selge gull sitt på det åpne internasjonale gullmarkedet.
Og IMF selger gull for dollar. Og her er en ny krysskobling av informasjon som knapt blir lagt merke til av mediene: IMF har solgt gull til India, Sri Lanka og Bangladesh. Disse fattige landene har betalt markedspris for gullet og Norge gir bistand til alle tre. Gir dermed norske bistandsmidler disse landene mulighet til å bruke tilsvarende summer til innkjøp av
IMF gull
Nærsynte VG-sauer
Krysskobling av informasjon av statlig pengebruk er tidkrevende og omstendelig arbeid. En gang i blant blir resultatet av gravingen førstesideoppslag, for eksempel Panamapapirene og DNBs tvilsomme disposisjoner i Luxemburg for sine styrtrike kunder.
03.11.2009 konstaterte VG at IMF selger gull til India og svelger uten å blunke begrunnelsen til IMF: IMF-sjef Dominique Strauss-Kahn sier salget er viktig og gjør fondet i stand til å styrke utlånskapasiteten overfor fattige land. Salget gjør «oss i stand til å trappe opp de gunstige lånene til de fattigste landene», sier han.
VG
Det faller ikke VGs journalist inn at det dreier seg om at
42 milliarder kroner av Indias ressurser skal låses opp i gullbarrer i et hvelv i London. At India med hundrevis av millioner av mennesker som lever på under én dollar om dagen, skal bruke folkets penger
til å trappe opp gunstige lån til de fattigste landene. Saken er altså at et fattig land (India) tar penger ut av sirkulasjon og unnlater å investere i bedre leveforhold. Indias penger skal dermed styrke enda fattigere land?
Gullsalg til fattige land
Akkurat som om India ikke har behov å bruke dette beløpet til utvikling av eget land! VG- journalisten klarer heller ikke presse fram en tanke eller et spørsmålet: H
vorfor IMF selger gullet til fattige land og ikke til rike vestlige land?, som for eksempel Norge.
I nyhetsoppslaget blir det ikke reflektert over at valutafondets daværende 3200 tonn gull representerte over 1000 milliarder kroner og at finansminister Kristin Halvorsen, istedenfor å tilby IMF et lån på 25 milliarder kroner, kunne ha kjøpt alt gullet IMF solgte til ovennevnte u-land. Norge ville dermed blitt eier av over 224 tonn gull istedenfor «et papir» på et utestående milliardlån uten sikkerhet. Ifølge Finansdepartementet er 2009 lånet ennå ikke tilbakebetalt til Norge.
Siv Jensen forføres av Norges Bank
I desember 2016 gjentok historien seg ved at finansminister Siv Jensen godkjente at Norges Bank lånte IMF 69 milliarder kroner uten sikkerhet. Banken kunne like godt ha kjøpt gull for 69 milliarder fra IMFs 1000 milliarders gullskatt. Men Norges Banks ledelse tror det motsate av alle verdens sentralbanker. Gull har ikke noen praktisk, økonomisk verdi for aksje og junkbond landet Norge.
Nordens gullbeholdninger
Og dermed er vi tilbake til leder av mediemangfoldutvalget, Knut Olav Åmås og hans referanser til blindsoner og store hull i den kritiske og undersøkende journalistikken om næringsliv, politikk og institusjoner. Dessverre er det slik at mediene ofte dreier seg om selgende overskrifter og undersøkende journalistikk eksisterer ikke i annet enn festtaler fra sjefsredaktørene og mediebaronene.
Dagsnytt 18
Heldigvis er ikke undersøkende journalistikk helt utryddet i Norge. Dagsnytt 18, med Fredrik Solvang, er for tiden det beste programmet for debatt og indirekte samfunnskritikk. Han graver og spør og forsøker å få forståelige svar ut av tåke-gjestene sine. Hva er det saken egentlig dreier seg om? Hva er den skjulte agendaen de gjestende politikerne og byråkratene ikke vil skal komme fram i lyset? VGs og Aftenpostens journalister har mye å lære om graving av Solvang.
NOU 7:2017 - Det norske mediemangfoldet?